Birkenbeiben is back

Stikkord

birken, birkenbeiben, sykkel, trening

Testet ut litt skogsveier på vei ned fra Gråkallen i dag, og fikk igjen noe av motivasjonen til å komme meg ut på sykkelen og leke. Jeg er ganske pysete på grus og sti (på asfalt også, egentlig) men øvelse gjør mester, og det var gøy.

Det gjenstår å se om jeg går hele veien og gjennomfører Birkebeinerrittet i august. Det gidder jeg bare om jeg er supermotivert.

Nå er jeg i alle fall gira på sykling fremover 🙂

Du vet, alt du kan drømma, alt det kan henda

Stikkord

hjemmelaget, hobby, kajakk, trearbeid

Jeg har en stund lekt meg med tanken om å bygge meg min egen grønlandskajakk, slik broren min gjorde i fjor vår. Noen tanker og noen drømmer blir det aldri noe av. Min første tanke var at «dette får jeg aldri til». Men så kom jeg til å tenke på noe Henry Ford visstnok skal ha lirt ut av seg:

If you think you can do a thing or think you can’t do a thing, you’re right.

Jeg bestemte meg for å tro at «dette får jeg til».

I høstferien i fjor lagde jeg meg ei åre, og i julegave fikk jeg mannhull som ble den neste delen av kajakken min. Gjennom vinteren har planene blitt lagt, og materialer kjøpt inn. Både broren og pappa har vært viktige pådrivere og ivrige hjelpere, og etter påskeferie, pinsehelg og enda ei helg tilbragt i verksted og båthus på hytta, begynner kajakken å ta form.

Begynner dette å ligne på noe som jeg kan gli stille over vannet med?

Jeg merker jeg er ganske n00b når det gjelder bruk av verktøy og trearbeid, men jeg lærer underveis!

Neste steg i prosessen er å gjemme alt dette fine trearbeidet med en seilduk. Og så håper jeg at vi har vært flinke nok, slik at dette rammeverket holder seg sammen og at det flyter fint i vannet når vi kommer så langt.

Birkenbeiben – en ekte birkebeiner på gråten

Stikkord

Birkebeinerrennet, birkenbeiben, ski

Vinterens store utfordring er gjennomført, og vel i mål på Lillehammer fikk jeg denne som bevis på bragden:

Den skal få plass i premieskuffen sammen med ro-medaljer og andre gode minner 🙂

I tillegg til Birkebeiner-pin fikk jeg også en kopp med varm tomatsuppe da jeg kom i mål. Da var jeg helt på gråten av takknemmelighet. For en omtanke! Hehe. En blir visst litt lettrørt av å presse kroppen over tid 😉

Ta det kuli

Stikkord

birkenbeiben, karb loading, treningsfri

Det nærmer seg renn, og forberedelsene er i gang. På søndag skal jeg gå Marka Rundt i Bymarka. Nå er jeg kommet til en behagelig del av forberedelsene, nemlig å «hvile seg i form» og «karb loading».

Sist helg ladet jeg opp med venninnehelg og afternoon tea i London.

I kveld har jeg i god idrettsånd ladet opp med pizza, bowling og øl med gode kolleger i bedriftsidrettslaget.

Helt ok med treningsfri noen dager altså.

Men jeg kunne gjerne vært foruten de forbaska nervene…

Hvor var du

Stikkord

birkenbeiben, ski, superlinda

… da Linda knakk staven?

Her er en kort oppsummering på en form som ligner mistenkelig på starten på novellene jeg var så god på å skrive på ungdomsskolen:

– Gikk det bra? sa Super-Siri
Birkenbeiben hadde akkurat feilberegnet doseringen i svingen og trynet ut av sporet.
– Jada, sa Birkenbeiben. Det var en myk landing.
Birkenbeiben løftet rompa fra snøen og oppdaget at hun bare hadde en halv stav hengende rundt venstrehånda.
– Eh, nei, det gikk visst ikke så bra med staven.

Men vi lar oss ikke stoppe av slikt, så resten av turen ble gjennomført, til tross på mangelen på staver. Nå er et nytt sett kjøpt inn, og jeg har en reserve i tilfelle det skulle skje igjen.

Magiske Sjusjøen

Stikkord

birken, ski, trening

Da resten av landet sprang rundt i butikker, vasket hus og gjorde klart til jul, reiste jeg til Sjusjøen for ei langhelg i skisporet. Planen var å få gått masse på ski, og å lære litt teknikk så jeg ser stiligere ut i sporet. Kurset var over all forventning, og forhåpentligvis sparer jeg litt krefter over fjellet i Birkebeinerrennet til våren.

Skuldrene senket seg straks vi kjørte ut av byen og fem dager i strekk var det eneste jeg trengte å tenke på:

Sove – spise – gå på ski – dusje – spise – gå på ski – dusje – spise – sove – spise – gå på ski – og så videre…

Herlig!

Jeg hadde håpet på sol, men værgudene ville det annerledes, men dette var sannelig ikke noen nedtur. Temperaturene lå mellom sju og tolv speik, og tåka lå magisk over fjellandskapet:

Lurer på om jeg kommer til å kjenne igjen denne lille busken når jeg passerer 16. mars?

En må ta noen pauser og ta inn over seg hvor vakkert det er rundt en når verden ser slik ut.

Vakkert!

Nypreppede løyper så langt øyet kan se

*Lengter tilbake til fjellet*

Hufse meg her – og hufse meg der

Stikkord

elghufs, trening

Mandagstreningene i trappene i Granåsen er byttet ut med elghufs. Eller er det egentlig det vi driver med?

Det har vært litt uenigheter om hva som egentlig er elghufs. Adressa.no sier at elghufs er (sitat):

– «arma å fota som må koordineres, for å hufse av gårde»

… Blir vi klokere av det da?

Se video om Elg-hufs på adressa.no Husk å kom tilbake hit etterpå!

Det Adressa viser i videoen er «spretten skigang» mener noen. Ikke elghufs altså?

I dag har jeg vært og løpt i bakkene på Lian. Med staver. Løpt med staver, altså. Ikke så sprettent som de på adressa.no-videoen, men mer løping. Fire ganger fire minutter. I motbakke. Med staver. Det vil jeg kalle «bakkeintervaller med staver». Ikke elghufs. Men meget effektive bakkeintervaller – med staver. Så hva er elghufs da?

Langrennstrening.com forklarer elghufs slik:

Dette ligner litt på det vi prøvde på i helga når superjentene var ute på treningstur. Super-Christine, Super-Eva og Super-Linda hufset opp en bratt bakke under Våttakammen. To av jentene hadde lagt igjen stavene hjemme. Ehm. Jada. Én fordi hun ikke ville sykle med staver (det er nesten godkjent unnskyldning), og én fordi hun glemte av stavene hjemme i gangen (jepp, det var meg). Da måtte vi improvisere, og vi skiftet på å løpe med staver og uten. Seks drag opp den bratte bakken. To med staver og fire uten. Det var tunge saker. Men det føltes veldig deilig etterpå når vi var ferdige og kunne nyte utsikten over vakre Trondheim by før vi la turen ned lia igjen. Er det rart vi er glade i denne byen?

Uffda. Linselusene blokkerer hele utsikten… Må nesten nevne at adm.dir i Enova jogget forbi i dette øyeblikket, og han lo av Hufse-Eva og Hufse-Linda som stod oppe på benken og feiret. Er det noe å le av da?

Treningsdeitene mine burde tatt en ekstra runde med hufsing, for på tur ned fra haugen spratt de rundt som noen tullinger, og det var kul umulig å få tatt bilde av de.

Ikke så lett å få fanget maratonjentene på film, spesielt ikke i skumringa

Konklusjonen er:

Vi vet fortsatt ikke hva Elghufs er. Men vi får da trent likevel. Så er det da så nøye hva det heter?

Du må gjerne opplyse meg om du har peiling.

– Og du må gjerne slenge deg med neste gang vi skal ut og hufse 🙂

Tidsmaskin

Stikkord

fitness age, trening, vo2max

I kveld er jeg ung!

Jeg har nemlig sjekket ut min fysiologiske alder, og det er oppløftende greier.

Når NTNU sier det, så må man nesten tro på det… 😉

Det finnes antagelig bedre måter å regne ut fysiologisk alder på enn å svare på sju kjappe spørsmål på internettet. Men i dag er jeg fornøyd med denne.

Regn ut din «fitness age» i NTNUs kalkulator her: http://www.ntnu.edu/cerg/vo2max

Del gjerne resultatet i kommentarfeltet under over 🙂

Restitusjonsøkt, eller…?

Stikkord

løping, trening

Det som skulle være en restitusjonsøkt, en liten løpetur etter jobb, ble plutselig litt lenger. Sånn er det når en løper med spreke kolleger. Fornøyd med dagens 11,6 km.

Sjekk ut ruta på Strava: http://app.strava.com/activities/27871469

Etter løpeturen stakk jeg innom mamma og pappa. Der fikk jeg servert pannekaker som de hadde spart til meg fra middagen, og der ventet en femåring som overøste tanta si med tegninger og snøkrystaller.

Herlig:)

Nevøen (5) har blitt en kunstner med saksa

«Kaptein Sabeltann»

Birkenbeiben – nå på ski

Stikkord

birken, ski, trening

Som mange allerede vet, har jeg meldt meg på Birkebeinerrennet som går av stabelen 16. mars 2013. Etter NM i roing i september begynte jeg å kjede meg, så da var det på tide å melde seg på nye utfordringer. Siden vinteren nærmet seg med stormskritt fant jeg ut at jeg ville lære meg å gå på ski, så da falt valget på Birkebeineren igjen.

Som mange nordmenn (men langt fra alle) har jeg gått en del på ski i oppveksten. Så utgangspunket er ikke _helt_ håpløst. Men jeg er langt fra noen racer, og teknikken er vel stort sett fraværende, så det er en lang vei å gå.

Heldigvis er vi flere. I dag startet jeg skisesongen med en tur til Grønlia med Eva. Hun har gått omtrent like lite på ski som meg, og har omtrent like lang vei å gå før vi stiller til start på Rena i mars.

Fornøyd jente på vinterens første skitur. Flere skal det bli!

Eva tøffer seg for kamera. Jenta løp maraton i høst, og nå skal hun gå langt på ski.

Vi satser på å samle tips fra erfarne skigåere i løpet av vinteren, og legge ned noen kilometer i løypa. Du er velkommen til å bli med på skitur, og veldig velkommen til å komme med tips på veien.